Nedlastbare filer: | ||
Kildekode |
Innledning til Peer Gynt
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
BAKGRUNN
Helt fra begynnelsen av det 19. århundre var det i Norden en økende interesse for folkeminner, ballader, sagn og eventyr hos det lesende publikum. Interessen kulminerte i 1840- og -50-årene, da en god del av denne arven ble samlet og nedskrevet, og det ble utgitt en lang rekke tekster, melodier og andre typer produkter av folkekulturen. Ibsen hadde merket denne sterke interessen for overleverte sanger og fortellinger tidlig i sin karriere som teaterdikter. Etter debuten med en tragedie fra klassisk romersk historie, Catilina (1850), gikk han snart over til emner hentet fra norsk historie, fra vikingtid og middelalder, og i flere av skuespillene som ble til under Bergens-oppholdet, tok han i bruk motiver, uttrykksmåter og stemninger fra især norske og danske folkeviser og sagn.
Tilbake i Kristiania i 1857 kom Ibsen med i en krets av historikere, folklorister, kritikere og andre litterater som pleide å møtes hos boksamleren, avisredaktøren og universitetsbibliotekaren Paul Botten-Hansen. Den fremherskende omgangstonen i denne kretsen, populært kalt Det lærde Holland, skal ha vært ironisk-munter, uten at det var noen front mot tidens nasjonale strømning (jf. F. Ording 1927, 42). Det var menn med interesse for bøker, med vid lesning, og med oppfatninger om litterære spørsmål i samtiden. Fra dette miljøet mottok Ibsen viktige impulser i årene rundt 1860. Disse mennene var venner som trodde på hans evner, og som søkte å oppmuntre ham til skapende arbeid (jf. F. Ording 1927, 220).
Det verket som i kraft av sin satiriske holdning har klarest sammenheng med viddet og humoren i hollenderkretsen, er Kjærlighedens Komedie (1862), men sansen for ironi og satire forlot ikke Ibsen selv om han ved sin reise til Italia i 1864 fikk det litterære Kristiania-miljøet på avstand. Både Brand og Peer Gynt bygger på impulser fra Det lærde Holland (jf. F. Ording 1927, 224). Å komme til utlandet og møte nye miljøer, ikke minst den skandinaviske kolonien av kunstnere og litterater i Roma, og samtidig oppleve den kontinentale kulturen, særlig de mange minnesmerkene av klassisk kunst i Italia, har inspirert dikteren til arbeider med et større vingefang enn de trange forholdene i hjemlandet kunne medvirke til. En forvandling som han omtaler i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson 12. september 1865, etter at han har hatt litt tid på seg til å betrakte og oppleve noen av de store bygningene i Roma, deriblant Peterskirken, er en vending til større alvor i diktergjerningen:
Dersom jeg nu fortiden skulde betegne hvori det væsentligste Udbytte af min Rejse bestaar, saa vilde jeg sige, det bestaar i at jeg har drevet ud af mig selv det Æsthetiske, saaledes isoleret og med Fordring paa at gjælde for sig selv, som det før havde Magt over mig. Æsthetik i denne Forstand forekommer mig nu at være en ligesaa stor Forbandelse for Poesien, som Theologien er det for Religionen. […] Men et stort Ansvar er med; og jeg har nu Alvor nok til at føle det og være mig selv en haard Mand.
Effekten av denne forvandlingen kan i første omgang leses ut av Brand, men den har også satt sitt preg på deler av Peer Gynt. For øvrig var det en helt annen stemning som hvilte over arbeidet med Peer Gynt enn med Brand. I et brev til Edmund Gosse 30. april 1872 skriver han om Peer Gynt: «Den er vild og formløs, hensynsløst skrevet, således, som jeg kun turde vove at skrive langt borte fra hjemmet». Også Brand var blitt til i Italia, men i arbeidet med Peer Gynt hadde Ibsen gjennombruddet med Brand bak seg, og han kunne slippe seg mer løs.
Når det gjelder den litteratur- og kulturhistoriske bakgrunnen for Peer Gynt, vil vi se at Ibsen bygger på en vid orientering, både i norsk og nordisk folklore, klassisk og nyere europeisk og nordisk litteratur og filosofi, og dessuten religion, mytologi, kunst, filosofi og diktning fra antikken. Utgangspunktet han oppgir for sitt nye dramatiske dikt, er tradisjonene knyttet til Per Gynt fra Gudbrandsdalen, av Ibsen oppfattet som «en virkelig Person» (brev til Hegel 8. august 1867). Hovedkilden til folks kunnskap om denne mannen er Asbjørnsens nedtegnelser i stykket «Reensdyrjagt ved Ronderne», i annet bind av Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (1848). Her fortelles det om «en Skytter i Kvam [i Gudbrandsdalen] i gamle Dage, og han hedte Peer Gynt. Han laa støt oppe paa Fjeldet, og der skjød han Bjørn og Elsdyr, for den Tid var der mere Skog paa Fjeldet, og i den holdt de til» (Asbjørnsen 1845–48, b. 2, 77). Denne skytteren var på Ibsens tid og tidligere en sentral sagnfigur som mye tradisjonsstoff i Gudbrandsdalen hadde samlet seg om (Asbjørnsen 1949, 315–17). I et annet brev nevner Ibsen at det er begrenset hva Asbjørnsen har å fortelle om jegerens bedrifter, «men desto friere har jeg da ogsaa kunnet tumle med Stoffet efter mit eget Behov» (brev til Magdalene Thoresen 15. oktober 1867). Skrivemåten Peer svarer til Asbjørnsen og Moes form av navnet i tradisjonssamlingene fra 1840-årene, men i Asbjørnsen 1859–66 og senere utgaver blir navnet skrevet Per, noe som gjør det sannsynlig at Ibsen har kjent Asbjørnsens første versjon av sagnene.
En nærliggende kilde til Peers fortelling om bukkerittet blir utpekt av Aase nokså omgående; det er Gudbrand Glesne som har opplevd å bli ført av sted på bukkeryggen. Sagnet om Gudbrand Glesne er også nedtegnet av Asbjørnsen. Imidlertid kan det vises til et par lignende tilfeller i dansk litteratur. I Steen Steensen Blichers novelle «Røverstuen» (1827) fortelles det om krypskytteren sorte Mads som har skutt en hjort og skal avlive den med kniven. Han står over dyret, og da hjorten kjenner kniven, reiser den seg brått opp, klemmer jegeren fast med horntaggene og raser av sted over lyngheien med Mads låst fast på ryggen. Ferden ender med at hjorten styrter død i en elv, mens jegeren kommer seg løs og vader i land. Mer kjent er et motiv i Christian Winthers episke diktkrets Hjortens Flugt (1855), hvor helten av sine fiender blir bundet fast med rep til hjortens rygg, og dyret blir jaget av sted. Motivet er trolig lånt fra Byrons episke dikt Mazeppa (1819), som forteller om den unge Ivan Mazeppa, pasje ved hoffet til kong Johan Casimir 5. av Polen, som hadde et kjærlighetsforhold til en grevinne, og som da dette ble oppdaget, ble straffet ved å bli bundet fast til en utemmet hest som ble jaget ut i skogen. Det disse forekomstene har til felles, er at det ikke dreier seg om et vanlig ritt, men om en situasjon hvor rytteren er festet til dyret på en måte som fratar ham kontrollen over retning og fart.
Asbjørnsens sagnsamling er neppe den eneste kilden Ibsen har hatt tilgang til når det gjelder tradisjonsstoff om Peer Gynt. På sin vandring oppover Gudbrandsdalen sommeren 1862, da han skulle over til Vestlandet for å samle sagn og andre folkeminner, kan Ibsen likesåvel som Asbjørnsen i 1840-årene ha hørt et og annet om jegeren fra Kvam eller Sel. Han har likevel ikke etterlatt seg noe skriftlig spor etter det. Det finnes én skriftlig kilde som går noe lenger tilbake enn Asbjørnsens samling, og som har interesse i forbindelse med Ibsens bruk av sagnfiguren Peer Gynt. Et brev, datert «Botten den 30te Marts 1831», sendt til skoleholderen Hans Agerjordet og undertegnet «Venskabeligst P. Hansen Botten paa Sell», inneholder den tidligste skriftlige forekomsten som er kjent av navnet «Peder Jynt». Også et par av hans bedrifter er omtalt, og omtalen har relevans for utformingen av Ibsens diktverk. Brevets fulle tittel er «Et Sendebrev, hvis Indhold er om de Underjordiskes Boliger, samt Endel af Deres Slægtregister», og det omfatter i trykt form tolv sider (jf. Tveterås 1967, 253–54).
Brevskriveren var en seks og et halvt år gammel gutt, senere kjent som Paul Botten-Hansen, den samme som i Kristiania i 1850 ble en av Ibsens nærmeste venner, og som fortsatte å være det til sin død i 1869. I 1831 hadde han sendt brevet til sin lærer Hans Agerjordet, som tok vare på det. I januar 1848 fikk læreren en bok av Asbjørnsen, trolig den utgaven av Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn som var kommet ut det året, og som en gjenytelse sendte han noen mindre opptegnelser til Asbjørnsen, deriblant dette brevet. Høsten 1862 sørget Asbjørnsen for at brevet ble trykt diplomatarisk i 22 eksemplarer, hvorav ett ble overrakt Botten-Hansen og resten ble distribuert blant hollenderkretsens øvrige 21 medlemmer. Skriftet, som er omtalt av riksarkivar Michael Birkeland i et brev datert 13. april 1870 (Birkeland 1920, 169), har tittelen Paul Bottens St.-Hansnats Eventyr : en Nytaarsgave for Forfatteren. Slik kom sendebrevet Ibsen i hende på et tidspunkt da han nylig hadde vendt tilbake fra sin folkloristiske samlerferd, og altså var opptatt av norske sagn.
Ikke hele brevet har interesse som kilde til Peer Gynt. Brevskriveren forteller om et besøk hos de underjordiske, og han oppgir at han der har truffet en skomaker som tok en pause i sitt arbeid for å fortelle litt om seg selv og om noen av sine slektninger:
Undertiden har jeg været paa Ettendalen hos mine Tvende Brødre Bøig og Skjølva, hvilke mistede Livet formedelst den forfærdelige Skytter Peder Jynt, den første Skjød han i sit Sættershuus eller Rughytte hvori han har Krøbet Ind og formedelst sin store […] sig omkring i Huset Og lagt sig Til at Vile, men Peder kom Og skjød ham i hjel, og med sinne Jagthunde Slæpede ham ud af Huset. Og paa samme Aften kom jeg derhen og saa Igjennem et Hul paa Væggen men Peder slog til min Næse med en Turru hvorpaa var hed Grød og brente mig saa Jeg har baaret Mærke deraf stedse siden min Anden Broder Skjølva dræbte han i et Qværnhuus hvor de bleve Uenige om hvem der skulde være Inde eller Ude. Peder kogte Tjæru det forstod Skjølva sig ikke paa men Peder slog til ham i Ansigtet med en Naasaa hvorpaa var brendende eller kogende Tjære og brendte ham saa i hjel (Botten-Hansen 1862, 3–4).
Sagnfiguren Bøjgen opptrer også i Asbjørnsens sagnsamling som en motstander av Peer Gynt, men i Asbjørnsens versjon gir sagnet ingen informasjon om Bøjgens brødre. Det som er verdt å merke seg i Botten-Hansens versjon, er at «den forfærdelige Skytter Peder Jynt» tar livet av fortellerens to brødre, Bøjg og Skjølva. I Ibsens dikt er det i den belgmørke scenen med Stemmen i Mørket ikke tale om noen brødre, men Ibsen lar Stemmen identifisere seg på to ulike måter: «Mig selv» og «Den store Bøjgen». Da Peer støter mot noe på en annen kant, spør han: «Er her fler?», men Stemmen svarer: «Bøjgen, Peer Gynt! En eneste en.» Det er rimelig å anta at Ibsen har ideen om den dobbelte identifikasjonen, hvor Stemmen tre ganger nevner seg som «Mig selv» og elleve ganger som «Bøjgen», fra Botten-Hansens sagn om brødrene Bøjg og Skjølva. I så fall har dikteren valgt å oppfatte ‘Skjølva’ som dialektform av selv eller sjølv.
Diktets hovedperson befinner seg i åpningen av fjerde akt på sørvestkysten av Marokko, og i løpet av denne lange akten forflytter han seg østover, gjennom ørkenen Sahara, og helt til Kairo. Til denne lange og begivenhetsrike ørkenvandringen har Ibsen benyttet flere kilder. Den viktigste av dem er trolig utvalgte deler av den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegels skrifter. Ut fra det vi vet om den hegelianske filosofiens utbredelse i intellektuelle kretser i Norge og Danmark i 1840–60-årene, er det sannsynlig at Ibsen har kjent til hovedtrekkene i filosofien, enten indirekte gjennom formidlingen av hegelianske tanker og hegeliansk historieoppfatning via universitetets lærere og andre lærde skribenter, eller direkte ved studium av noen av Hegels skrifter (jf. C. Collin 1907, 1293–95).
Ibsen er særlig interessert i Hegels forsøk på å tolke de gåtefulle uttrykksformene i oldtidens Egypt, som etter general Napoleon Bonapartes ekspedisjon til Egypt i 1798–99 ble bragt til Europas kunnskap i form av skulpturer, inskripsjoner og andre minnesmerker. For Hegel var disse funnene sentrale kilder til innsikt i den gammel-egyptiske sivilisasjonens grunnleggende forestillinger om universet, naturen og menneskeånden. Hegel behandler egyptisk kunst og religion i flere sammenhenger, blant annet i forelesninger som ble gitt ut posthumt av hans elever. Et av disse verkene er Vorlesungen über die Philosophie der Geschichte, som i 1842 kom i dansk utgave, Forelæsninger over Historiens Philosophie. Verket består av en innledning og fire deler. Det gamle Egypt behandles i slutten av Første Deel, før «Overgang til den græske Verden». Noe av det første Hegel kommer inn på når det gjelder hva som er karakteristisk for den egyptiske ånd, er sammenfatningen av motstridende elementer:
Af de Fremstillinger, vi finde i den ægyptiske Oldtid, maa især een Figur fremhæves, nemlig Sphinxen, i og for sig en Gaade, et tvetydig Billed, halvt Dyr, halvt Menneske. Man kan betragte Sphinxen som et Symbol for den ægyptiske Aand: det menneskelige Hoved, der seer ud fra det dyriske Liv, forestiller Aanden, som begynder at hæve sig ud af det Naturlige, at løsrive sig fra dette, og allerede friere at see sig om, uden dog ganske at befrie sig fra Lænkerne (Hegel 1842, 205–06).
Det som ifølge Hegel særpreger det utviklingstrinnet menneskeånden befinner seg på i oldtidens Egypt, er et «ennå ikke». I gresk kunst og mytologi har ånden nådd et trinn høyere; den har frigjort seg fra det som binder den til naturen. Egyptisk religion fremstår for oss som noe dunkelt og gåtefullt; især dyrkelsen av visse dyr som guddommer er det vanskelig for europeiske mennesker fra en senere tid å forstå. Dyrenaturen vil alltid være noe fremmedartet, hevder Hegel, selv om man kan peke på visse likheter mellom for eksempel en hund og et menneske. Mens grekerne i sin kunst fremstiller skjønnheten i menneskekroppen uten dyriske elementer, er det karakteristisk for egypterne at de enten kan sette et menneskehode på en dyrekropp, som i tilfellet med sfinksen, eller omvendt la menneskekroppen få hodet av en løve, en hund, en hauk e.l. Dette er ifølge Hegel uttrykk for noe sentralt i egypternes grunnanskuelse, «at begge Virkelighedens Elementer, den i Naturen hensunkne Aand og Driften til dens Befrielse her ere tvungne sammen i Modstrid» (Hegel 1842, 226).
Også i sine kunsthistoriske forelesninger (Ästhetik, utgitt posthumt 1835, ny forbedret utgave 1842) har Hegel drøftet karakteristiske trekk ved oldtidens egyptiske billedkunst. Denne kunsten knytter han til det han kaller «Die symbolische Kunstform», den første fasen av kunstens utvikling, som stilles i motsetning til den følgende fasen, «Die klassische Kunstform», dvs. grekernes og romernes kunst. Blant de særtrekkene ved egyptisk kunst som trekkes frem, er en tendens til å avbilde dyreskikkelser symbolsk. Det innebærer at det ikke er rene dyreformer som fremstilles, men former som kombinerer dyr og menneske. Siden slike blandingsformer avviker fra naturen, må de tenkes å ha en almen betydning. I et underkapittel, «Vollständige Symbolik: Memnonen, Isis und Osiris, Sphinx», drøfter Hegel hvordan blant annet Memnonstøtten og sfinksen kan tolkes (Hegel 1966, b. 1, 349–52).
Om de to Memnonstøttene skriver han at de står ubevegelige, stive og strake, med armene inntil kroppen og føttene tett sammen, vendt mot stedet hvor solen kommer opp. Det er liksom de venter på solens stråler, som vil berøre dem, besjele dem og få dem til å tone. Blant andre har Herodot fortalt at de gav fra seg en klang ved soloppgang (Hegel 1966, b. 1, 349). Han nevner mulige forklaringer på dette fenomenet, men er mest opptatt av hvordan dets symbolske betydning skal oppfattes:
Som symbol har imidlertid disse kolossene den betydning at de ikke har den åndelige sjel fritt i seg selv, og derfor, for å bli belivet, ikke kan hente den fra det indre, som bærer målet og skjønnheten i seg, men trenger lyset utenfra til å lokke frem sjelens tone (Hegel 1966, b. 1, 349–50; til norsk ved HIS).
Også sfinksen får en mer utførlig drøfting i de kunsthistoriske enn i de historiefilosofiske forelesningene. Hegel omtaler den billedlige sammensetningen som han oppfatter som et kvinnehode på en liggende løvekropp. Denne figuren er i hans øyne symbolet på den egyptiske åndens egentlige betydning, og samtidig symbolet på selve det symbolske. Videre skriver han:
Fra det dyriskes dumpe styrke og kraft vil den menneskelige ånd trenge seg frem, uten å komme til den fullendte fremstilling av sin egen frihet og bevegede gestalt, fordi den ennå må forbli blandet og sosialisert med den annen i seg selv (Hegel 1966, b. 1, 352; til norsk ved HIS).
I sin hemmelighetsfulle symbolikk blir de egyptiske kunstverkene å oppfatte som en gåte, «das objektive Rätsel selbst». Den egyptiske sfinksen formulerer ingen gåte; det gjør derimot den greske sfinksen, et bevinget uhyre som vokter en byport ved Theben: Hvem er det som om morgenen går på fire ben, ved middagstid på to og om kvelden på tre? Den som kommer forbi, og som ikke løser gåten, blir drept. Oidipus finner løsningen: Det er mennesket. Dermed styrter sfinksen seg fra klippen og dør. I Hegels tolkning innebærer gåtens løsning at det er ånden som kommer med sitt berømte greske motto: Kjenn deg selv! (1966, b. 1, 352).
Den som har argumentert mest overbevisende for at Ibsen har bygget på Hegels tolkninger av egyptisk kunst og religion, er den svenske forskeren Arne Lidén. I en artikkel fra 1940, «Peer Gynt i Egypten», finner han i fjerde akts siste scener klare indikasjoner på at Ibsen har vært fortrolig med Hegels egyptologiske tolkninger, først og fremst i estetikken, men også i historiefilosofien og i åndsfenomenologien. Tidligere hadde tyskeren Josef Collin vært inne på at Begriffenfeldt trolig er en parodi på filosofen Hegel (jf. J. Collin 1910, 326), og at Ibsen på den tiden da han skrev dette dramaet, var kritisk innstilt til Hegels filosofi. Lidén hevder at det parodiske ved Begriffenfeldt ikke kan utelukke at Ibsen i fjerde akt gir seg «i kast med symbolisk gestaltning av problem, som ha sin rot i Hegels antropologiska spekulationer och ge ett påtagligt bevis för hans djupa intryck från denne» (Lidén 1940, 246).
Også noen av Søren Kierkegaards skrifter har uten tvil vært en del av kildematerialet. Tydelige spor er verbale ekko, dels fra Om Begrebet Ironi (1841), mest fra Enten – Eller (1843), noe fra Sygdommen til Døden (1849) og enkelte andre verker – de klareste eksemplene vil bli påpekt i ord- og sakkommentarene. Som det også går frem av innledningen og kommentarene til Brand, har Ibsen studert Kierkegaards identitetsfilosofi og morallære med stor interesse. I mye av sin filosofi fokuserer Kierkegaard på «hin enkelte», og han er i høy grad selvanalyserende. Peer Gynt får høre at det for mennesket gjelder å være seg selv, men det er ikke lett for ham å forstå hva det vil si. Kierkegaard insisterer på valgets nødvendighet: Å være seg selv er å velge seg selv. Peer unnlater for det meste å velge, og dersom han må velge, for eksempel hvilken vei han bør gå, gjør han det på en tilfeldig måte. Dette plasserer ham på det som i Kierkegaards filosofi er det estetiske stadium, i motsetning til det etiske. I Enten – Eller : anden Del behandler Kierkegaard «Ligevægten mellem det Æsthetiske og Ethiske i Personlighedens Udarbeidelse» (Kierkegaard 1997, b. 3, 153–314). Der finnes det formuleringer som kan belyse Ibsens fremstilling av sin hovedperson og Solvejgs rolle overfor ham. Også i Sygdommen til Døden finnes inngående refleksjoner om mennesket som åndelig vesen og om den fortvilelsen Kierkegaard kaller «Sygdommen til Døden» (Kierkegaard 1920–36, b. 11). Forholdet mellom Ibsens dramatiske dikt og Kierkegaards filosofi er drøftet av en rekke forskere, på norsk av blant andre Harald Beyer (1923), Valborg Erichsen (1923) og Hans Ording (1928).
Ved siden av filosofiske bidrag av Hegel, Kierkegaard o.a. som kan anses som kilder for sider ved tematikken i Peer Gynt, finnes det en stor mengde skjønnlitterære verk som det er åpenbart at Ibsen har lånt ideer, motiver og verbale elementer fra. De fleste funn av denne typen vil bli utpekt på det aktuelle stedet i kommentarene, men i noen tilfeller er sporene så tallrike at de relevante verkene kan anses som substansielle kilder og derfor blir omtalt som en del av bakgrunnen.
At Ludvig Holberg var en avholdt forfatter i Hollenderkretsen, ikke minst av Botten-Hansen og Ibsen, er velkjent (jf. F. Ording 1927, 60–61). Som teateransatt og sceneinstruktør hadde Ibsen førstehånds kjennskap til en lang rekke av Holbergs komedier, og flere av dem har avgitt verbale minnelser i Peer Gynt. Mer overraskende er det at Ibsen også låner motiver og uttrykk fra danske oversettelser av Nicolai Klimi iter subterraneum. Liksom Ibsens verk er et stasjonsdrama, hvor hovedpersonen oppholder seg en kort stund på hver stasjon før han må videre, fremstiller Holberg sin helt Niels Klim som en vandrer som beveger seg etappevis, og som stadig drives videre fra samfunn til samfunn under jorden. Verbale paralleller er det også eksempler på. Fra Jonathan Swifts kjente prosaverk Gullivers Reiser (1726), som i sin tid var med på å inspirere Holberg til å skrive den fiktive reiseberetningen, kan det også spores nedslag, mest sannsynlig via Niels Klim. Muligens har Ibsen også kjent en oversettelse av Swifts verk (jf. McLellan 1981; Davies 2003; J. Sejersted 2005, 283–87).
Genremessig kan Peer Gynt vanskelig bestemmes entydig. Som Brand er det et dramatisk dikt i fem akter, men det er samtidig langt mer mangfoldig og ekspansivt enn det foregående verket, både når det gjelder hovedpersonens reiser og de ulike bipersonene han støter på underveis. De mange motivene som kan spores tilbake til norsk folklore, kan gi inntrykk av at vi har med et eventyrspill å gjøre. Men betrakter vi de mange transformasjonene, spesielt med tanke på hovedpersonens internasjonale erfaringer, og de metafysiske innslagene, især i femte akt, blir avstanden til folkeeventyrets og sagnets verden iøynefallende.
Et sentralt drama fra nyere europeisk litteratur peker seg ut som relativt beslektet, Goethes Faust I–II (1808–33). Det er et spill i en metafysisk ramme, hvor hovedpersonen er en mann som aldri slutter å bestrebe seg på å erkjenne livets dypeste hemmeligheter, og som satser alt han er og har, innbefattet sjelen. Faust er ikke noe skrøpelig gjennomsnittsmenneske, men en titanisk streber, et unntaksmenneske, både ved sine ambisjoner, sine evner og sin posisjon blant tidens lærde. Han vil utforske livets dimensjoner, både det onde og det gode, det sanselige og det åndelige, men forutsetter at han aldri vil nå til bunns og være tilfreds. Både Goethes Faust og Ibsens Peer har sine røtter i folkelige sagntradisjoner. Tematisk er Faust en person med helt andre kvaliteter enn Peer, men likevel finnes det interessante paralleller i kraft av de moralske utfordringene de stilles overfor, og med hensyn til de dramatiske rammene de omgis av (jf. Koskimies 1965, 42–62; Merivale 1983, 126–39).
Den dramaformen som ligger til grunn for Goethes Faust-tragedie, er moraliteten, som var en populær didaktisk skuespillgenre i det 15. og 16. århundre, især i Frankrike og England. Goethe kjente denne genren fra blant andre Christopher Marlowes Dr. Faustus, som var et renessansedrama basert på moralitetens form (jf. Potter 1975, 125–29). Tradisjonen omkring Faust har nok Goethe kjent fra den tyske folkeboken om dr. Johann Faust. Hvor godt Ibsen har kjent til den samme genren på annen måte enn gjennom Goethes Faust, er det ikke mulig å si noe sikkert om. Han kan ha lest Byrons dramatiske dikt Manfred, som har visse likheter med Faust I, og som kom i dansk oversettelse i 1843. Det er dessuten et kjent synspunkt at Shakespeares Hamlet har trekk av moraliteten, blant annet ved den funksjonen det innlagte skuespillet «The Murder of Gonzago» har i tragediens handling (jf. Potter 1975, 138–44). I det hele tatt er arven fra moralitetsgenren umiskjennelig i visse deler av Elisabeth-tidens dramatikk i England. Robert Potter taler om moralitetens apoteose i skuespill av Marlowe, Shakespeare og Ben Jonson (jf. Potter 1975, 123–70). At Ibsen tidlig var opptatt av Shakespeare og holdt foredrag om hans verk mens han var ved teateret i Bergen, vet vi, men hva han sa i foredraget, er ikke kjent.
Mange av romantikkens diktere interesserte seg spesielt for middelalderens genrer, men det førte ikke til noen virkelig renessanse for moraliteter av typen Enhver. Foruten Goethes Faust, som kan oppfattes som en romantisk ekspansjon av middelalderens moralitetsgenre, kan det vises til «en apocalyptisk Comedie» av dansken Johan Ludvig Heiberg, En Sjæl efter Døden (1840). Også dette skuespillet bygger på moralitetens forestillinger om menneskets metafysiske lodd, men slik at den sprenger den middelalderske horisonten, blant annet ved klart satiriske referanser til forhold i samtiden og ved sitt vidd, sine fantastiske innfall og sin dramatiske kompleksitet. Noe lignende gjelder Ibsens Peer Gynt. Den didaktiske funksjonen er sidestilt med en underholdningsfunksjon, og vi kan også finne innslag av dypsindig romantisk idégods, i første rekke spørsmål om hva som konstituerer menneskets identitet, noe som distanserer disse dramaenes tematikk fra den langt enklere sjelelæren i middelalderteateret.
I 1828 hadde Heiberg skrevet et omfangsrikt «Svar paa Hr. Prof. Oehlenschlägers Skrift: ‹Om Critiken i Kjøbenhavns flyvende Post, over Væringerne i Miklagard›». Her gir han blant annet en genreteoretisk oversikt over ulike typer komedie. Han avslutter den med en type som får betegnelsen «den speculative Comedie»,
hvori alt det Ydre, som ledsager den dramatiske Digtekunst, og ligesom er blevet Betingelsen for dens Existens, saasom en virkelig Scene, virkelige Skuespillere, virkelig Musik o.s.v., er forvandlet til et Indre. Det er et Phantasie-Theater, hvormed intet virkeligt kan være adækvat. Til denne Digtart hører f. Ex. Göthes Faust. Dette er det høieste Punkt af den dramatiske Digtekunst, men just derfor gaaer den her udenfor sig selv, og vender tilbage til Poesiens lyriske Begyndelse (Heiberg 1861–62, b. 3, 245–46).
Den spekulative komedien – slik må vi forstå dette signalementet – er ikke skrevet med tanke på teateroppførelse, og dermed står den friere til å operere med ulike typer fantasiskikkelser, deriblant allegoriske vesener. Hit hører etter Heibergs syn trolig En Sjæl efter Døden, og Ibsens Peer Gynt har flere likhetstrekk med slik diktning.
Typisk for moraliteten er motivet med sjelens regnskap som skal legges frem ved livets slutt. Ofte opptrer den personifiserte Døden som Guds talsmann med instruks om å oppsøke en bestemt person og legge frem betingelsene som gjelder. I Ibsens drama opptrer ulike personifikasjoner eller skikkelser med utvetydig moralsk autoritet, noe som først og fremst gjelder Knappestøberen, som har sine instrukser fra Mester. Dette har klare likheter med tilsvarende skikkelser i moraliteten. På den annen side støtter ikke dramaet seg til kirkens tradisjonelle lære om synd og fortapelse. Drakampen om Peers skjebne aktualiserer en identitetsforestilling som ikke har sin hjemmel i middelalderens teologi, men i deler av romantikkens personlighetsfilosofi. Likevel er det i den gamle Peer Gynts møter med anklagende og dømmende makter, og i hans økende angst og fortvilelse der han løper over den brannherjede furumoen, tilstrekkelig grunnlag til å se konturene av moraliteten som iscenesettelse av den avsluttende kampen om individets sjel.
Også enkelte norske skuespill fra tiden omkring 1850 kan anses som forløpere til tonen, viddet, de vekslende situasjonene og det brogete persongalleriet som setter sin farve på Peer Gynt. Henrik Wergelands farsediktning kan nevnes, blant annet Vinægers Fjeldeventyr (1841), hvor det opptrer både underjordiske og troll, dikter og redaktør, og hvor det er tale om å bli tatt inn i fjellet eller ført inn i Daarekisten. Større betydning har Huldrebrylluppet : dramatisk Eventyrdigtning (1851) av Ibsens venn Botten-Hansen (jf. Tveterås 1967). I dette skuespillet opptrer det også underjordiske, og en fjellhall hvor jutulen hersker, kan sees som et forbilde for Dovregubbens hall. Hovedpersonen Sagnius er en student som vender tilbake fra byen til sin barndoms region. Han møter huldra, som har sans for det menneskelige, og som til gjengjeld inspirerer ham med sin naturnære tilværelsesfortolkning. Mester Hurtig er en slagferdig djevel av tilsvarende format som Mefistofeles i Faust, og de har begge to likhetstrekk med den magre personen med hestehov som opptrer i siste del av femte akt i Peer Gynt. Sagnius utsettes for Mester Hurtigs vidd og praktiske råd, men klarer å holde sin sti ren. Han opplever at flere abstrakte begreper opptrer som personifikasjoner som ønsker å hjelpe ham på riktig vei: Fortvivlelse, Mindet, Længsel, Fornuft, Ære, Kjærlighed. Denne allegoriserende formen minner om moralitetens persongalleri, og Ibsen har gjort bruk av tilsvarende aktører i scenen hvor Peer jages av anklagende røster fra Nøsterne, Vissne Blade, Susning i Luften osv.
Ibsen har også mottatt impulser fra samtidens episke diktning. Frederik Paludan-Müllers omfattende episke dikt Adam Homo (1841–48) har vært utropt til «vel det dikterverk som Ibsens ‹Peer Gynt› skylder mest, både i plan og anlegg og i en del detaljer» (Bull 1931, 35). Adam er en prestesønn som skulle sikte mot et prestekall på landet, men som ikke har kraft til å motstå fristelser og lyster, slik at han synker ned i et prostitusjonsmiljø som påfører ham både sykdom og selvmordstanker. Hans mors kjærlighet redder ham fra undergangen, og han blir kjent med gartnerdatteren Alma Stjerne, som senere kommer til å opptre som en reddende engel. For Adam faller igjen: Av en gift kvinne lokkes han inn i en krets av aristokrater, han gifter seg til formue og adelskap, men den sosiale gevinsten medfører et moralsk fall. Almas liv utvikler seg i motsatt retning: Hun foredles av jordisk ulykke, og opplever glede i evnen til å kunne opptre med forbønn for synderen Adam, som etter sin død stilles for Guds domstol. På samme måte som Paludan-Müller har valgt å fremstille Adam i tre faser av livet, har Ibsen konsentrert seg om Peer på tre trinn, som ung mann, som middelaldrende, og som en som nærmer seg livets slutt. Flere tildragelser som Peer utsettes for, kan vi kjenne igjen fra episoder og konfrontasjoner som Adam må gjennom. Og begge verkene har grunnleggende likheter med moraliteter av typen Enhver. Det er tydelig at Paludan-Müller i valget av navn på sin hovedperson har ønsket å fremheve at diktets sentrale skikkelse representerer mennesket på sin livsvei, moralsk vurdert. Ibsens metode kan sies å være mindre eksplisitt, men også i hans verk er det moraliserende grunnlaget merkbart.
Et populært innslag i tidlig tysk og dansk romantisk diktning var eventyrspill som Oehlenschlägers Aladdin eller den forunderlige Lampe (1805), bygget over motiver fra Tusen og én natt. Også i svensk litteratur hadde man dyrket eventyrmotiver i dramatisk form. Her var P.D.A. Atterboms eventyrspill Lycksalighetens ö (1824–27) det som vakte størst interesse i samtiden. Begge disse versdramaene i fem akter kan nevnes som en del av den litteraturhistoriske bakgrunnen for Peer Gynt. Imidlertid kan det diskuteres om slike idylliseringer av fantasiens makt har hatt positiv eller negativ innflytelse på Ibsens verk. Drømmeren Peer Gynt når ikke de samme høydene som Aladdin og kong Astolf.
Også fra enkelte av H.C. Andersens eventyr har Ibsen lånt motiver til Peer Gynt. I «Snedronningen» (1845) fortelles det om et trollspeil som knuses. Splintene av det fyker verden rundt, og vesle Kaj får en splint i øyet. Alt han deretter ser, blir fordreiet. Han glemmer forholdet til sin lekesøster Gerda og blir innfanget av Snedronningens kalde rike. Ibsen lar Peer bestemt motsette seg at Dovregubben snitter ham i øyet i annen akt. Navnet Dovregubben kan også være inspirert av H.C. Andersen: I eventyret «Elverhøj» (1845) får den danske alvekongen besøk av Dovregubben med to uskikkelige sønner oppe fra Norge. Videre har en gammel dansk folkevise tittelen «Bjergmannen i Dovre» (DGF 3, 808).
Noe av grunnen til at Ibsen ser ut til å kjøre sin hovedperson med strammere tøyler, kan ligge i en roman som var særlig mye debattert i Danmark, Hans Egede Schacks Phantasterne (1857). Den forteller om tre unge menn som i varierende grad ligger under for oppfinnsomme, men virkelighetsfjerne forestillinger som de regelmessig deler med hverandre og i varierende grad bygger ut, slik at grensene mellom det livet de lever, og det livet de ønsker seg, viskes ut. Det kan diskuteres om Peer Gynts påfallende tendens til storhetsdrømmer kvalifiserer ham til betegnelsen fantast. Som reaksjon på en lettferdig omgang med fantasi og dagdrøm var ikke Schacks roman enestående i tidens prosafiksjon. Samme år som danskene fikk sitt fantasikritiske verk, kom Gustave Flauberts epokegjørende roman Madame Bovary ut i Paris. Det er en ironisk belysning av hva som kan skje med realitetssansen til en ung kvinne som leser for mange av tidens populære kjærlighetsromaner. Om Ibsen gjorde seg kjent med denne til dels skandaleombruste romanen, er ikke kjent.
VERSIFIKASJONEN
Også når det gjelder versform, byr Peer Gynt på variasjon og mangfold. Ikke i noe tidligere verk har Ibsen inkludert så mange ulike versemål og strofetyper. Her finner vi både den jambiske og den trokeiske firtakteren (de to versemålene fra Brand), to typer folkevers (den firtaktede knittelen og et tretaktet folkevers), femfotsjamben, noen sangstrofer i ulike utforminger samt strofiske og rapsodiske kortvers. Hovedversemålene er knittelen og den trokeiske firtakteren. (For en generell beskrivelse av den trokeiske og den jambiske firtakteren, se innledningen til Brand, under
Versifikasjonen
.) Det å bruke mange ulike versemål innenfor samme tekst er typisk for det romantiske versdramaet, og finnes blant annet i Oehlenschlägers Aladdin (1805), Goethes Faust (1808–32) og Heibergs En Sjæl efter Døden (1840). Sammenstillingen av ulike versemål kan ha flere funksjoner. Kontrasten mellom versemålene sørger for rytmisk variasjon, stopper opp handlingen for et øyeblikk og skaper dermed naturlige overganger til nye temaer. Valg av versemål kan også gjøres bevisst for å karakterisere personer eller skape spesielle stemninger. Romantikerne gjorde imidlertid opprør mot barokkens affektlære, der de enkelte versemålene på forhånd ble gjort til bærere av fastlagte etos. For eksempel ble trisyllablene (-∪∪) tidligere ansett som passende for livlige bevegelser eller voldsomme sinnsbevegelser, mens trokeene (-∪) passet bedre for mer dempede uttrykk (Fafner 1989–2000, b. 2:1, 32–35). Romantikerne mente i stedet at rytmen og stemningen skulle springe frem av den enkelte teksten, og at versemålet bare var én blant flere faktorer som påvirket opplevelsen av versteksten. Selv om barokkens affektlære ble forlatt og det ikke lenger per definisjon hefter spesifikke følelsestilstander ved versemålene, vil måten de har vært brukt på i vershistorien, likevel danne en assosiasjonsbakgrunn for de enkelte versemålene, noe som gjør det relevant å se versemålene i Peer Gynt i sammenheng med etablerte tradisjoner innenfor vershistorien.
Knittelen var et av middelalderens folkelige versemål som ble tatt i bruk igjen under romantikken. Versemålet lå tett opp til prosaen og til nordisk dagligtale. Knittelen bestod av fireslagsrekker med et varierende antall trykksvake stavelser og var i sin opprinnelige form parrimet. Under barokken ble knittelen ansett som vulgær, ubehjelpelig og keitete på grunn av de uregelmessige opphopningene av trykksvake stavelser. Derfor ble den også helst benyttet satirisk eller personkarakteriserende. Med Goethes Faust ble knittelen opphøyd til selvstendig, alvorlig dramavers. Ibsen benyttet knittelen i varierende utstrekning i Norma, Sancthansnatten, Rypen i Justedal og Kongs-Emnerne før han nådde høydepunktet med Peer Gynt.
I Peer Gynt opptrer knittelen som et normalversemål. Den benyttes i høyst forskjellige situasjoner (i bryllupet på Hæggstad, i møtet med seterjentene og Den grønnkledte, i Dovregubbens hall, i Marokko og i Daarekisten i Kairo) og av ulike personer (f.eks. Peer, Aase, Solvejg, Anitra, Bøjgen, Dovregubben, Knappestøberen og Den magre). Et særtrekk ser likevel ut til å være at alle de demoniske maktene – Dovregubben og hans troll, samt Den magre – alltid snakker i knittelvers. Ibsen har gjort noe lignende før, da han lot Bisp Nikolas’ gjenferd i Kongs-Emnerne komme tilbake fra underverdenen og snakke i knittelvers (Ibsen 1864a, 194–98). Det er en viss tradisjon for å benytte knittelen som djevelens versemål. Mefistofeles taler i knittelvers både i Goethes Faust og i Heibergs En Sjæl efter Døden. Hos Heiberg lover Mefistofeles den tapte sjel et nokså komfortabelt helvete:
Peer Gynt derimot har vanskeligheter med å overbevise Den magre om sin adgangsberettigelse til et bekvemt, varmt (men ikke for varmt!) værelse i helvete. Den magre imøtegår ham med Heibergs vittighet om brenselet:
Knittelen er velegnet til å ivareta lavstilskomikken som alltid har fulgt djevelen, og med sin stavelsesrikdom gir den dessuten god plass for den munnrappe tungeferdigheten som kjennetegner dialogene i verket. Vittighetene nedfeller seg også i den avanserte rimbruken, som vi kjenner igjen fra Kjærlighedens Komedie (1862). Knittelens opprinnelige naive parrim blir langt overskredet. Her er foruten de tradisjonelle par-, kryss- og omsluttende rimene også en mengde trisyllabiske rim (vigende/skrigende, Hylene/Pryglene) og sammensatte rim (set den / tretten, Jenten / spændt en, sagt er / Magter, sandt er / Elefanter). Slike iøynefallende rim gjenfinnes i alle dialogversemålene i Peer Gynt.
Du faar nu Kost og Logis og Lys
og Brændsel og Vask og alskens Journaler
og Plads i Teatret en Gang om Ugen
og andet, hvorpaa man er forslugen,
og for det hele du intet betaler.
Til Erstatning derfor man kun begærer,
at du skal Arbejd gøre paa Tur.
(Heiberg 1937, 5)
Hvad er dette her for en Halvvejs-Snakk,
med Respekt at sige? Hvem, mener De, gider
ødsle det dyre Brændsel, i Tider
som disse, paa saadant stemningsløst Rakk?
Ja, bliv ikke vred; Deres Synder gjaldt Skosen;
og undskyld, at jeg taler saa rent ud af Posen. –
(HIS 5, )
Den andre typen folkevers i Peer Gynt, det tretaktede folkeverset, har et annet stemningsleie. Dette er det lyriske folkeviseverset, eller balladeverset, som vi kjenner fra Sancthansnatten, Gildet paa Solhoug og Olaf Liljekrans (HIS 1 og 2). I Peer Gynt er folkeviseverset gjennomført med tre takter, i motsetning til i de tidligere stykkene, der annethvert vers har tre og fire takter. I de tretaktede verslinjene er det fjerde taktleddet pausert. I Peer Gynt veksles det jevnt mellom enstavede og tostavede utganger, slik at det oppstår regelmessige strofedannelser innenfor dialogverset, bi+ ('7 '6)² (A b)². Strofedannelsene og pausene ved versutgangene bremser den dramatiske fremdriften og gir teksten et roligere og mer lyrisk preg. Her er et teksteksempel, der den døende Aase venter på sønnen Peer:
aase
Lyriske partier er ellers rikt representert i sangstrofene (f.eks. Solvejgs sang «Kanske vil der gaa baade Vinter og Vaar»), som skiller seg klarere ut fra det omliggende dialogverset. Sangstrofene finnes i ulike versemål og utforminger og blir beskrevet enkeltvis i lemmakommentarene.Nej, Herregud, kommer han ikke?
∪-∪∪-∪∪-∪[∪-∪] A
Det dryger saa inderlig langt.
∪-∪∪-∪∪-[∪-∪] b
Jeg har ikke Bud at skikke;
∪-∪∪-∪-∪[-] A
og sige ham har jeg saa mangt.
∪-∪∪-∪∪-[∪-] b
(HIS 5, )
Det forekommer også en del kortversstrofer, det vil si strofer av begrenset omfang, bygget opp av totrykkslinjer (Fafner, under utg.). Disse har noe av den samme funksjonen som sangstrofene, idet de med sitt fortettede uttrykk danner en kontrast til dialogens bredde: Rytmen skifter, og handlingen stopper opp. Kortversstrofene har flere forskjellige opphav, blant annet den norrøne poesien, den italienske operaen og Shakespeares dramatikk. De fire hyppigst forekommende kortversstrofene er den jambiske toslagsrekken (bi ’5 ∪-∪-∪), den trokeiske toslagsrekken (bi 3 -∪-), den amfibrakkiske toslagsrekken (tri '6 ∪-∪∪-∪) og den daktyliske toslagsrekken (tri 5|6 -∪∪-∪(∪)). De to første formene er vanligst blant de nordiske kortversene, de to siste blant de romanske. Romantikerne ble tiltrukket av kortversene og brukte dem gjerne, men blandet ofte de ulike typene. De små, hurtige kortversene ble ofte benyttet ved skildringer av overnaturlige veseners letthet, jf. korene av haugfolk i Fjeldfuglen (HIS 2, 582–605) eller ved ekstatiske besvergelser. Den daktyliske toslagsrekken gjennomstrømmer Faust, der røster fra åndeverdenen uttrykker religiøs henrykkelse, ekstase og brennende håp om forløsning. De samme rytmene gjenfinnes i Peer Gynt, men her er kortversene knyttet til ettertanke og mystikk, som hos den syngende Memnonstøtten:
Og som hos Nøsterne, Vissne Blade, Susning i Luften, Duggdraaber og Brækkede Straa som fordømmer Peers forspilte liv:
Af Halvgudens Aske stiger foryngende
Fugle syngende.
Zeus, den alvidende,
skabte dem stridende.
Visdomsugle,
Hvor sover mine Fugle?
Du maa dø eller raade
Sangens Gaade!
(HIS 5, )
brækkede straa
En annen formidler av stykkets alvor er presten som holder begravelsestale over gutten som hugget av seg fingeren for å slippe krigstjeneste. Talen holdes i femfotsjamber, som det eneste stedet i stykket der dette versemålet benyttes. Presten anerkjenner den døde som stor «fordi han var sig selv». Femfotsjambens regelmessige veksling mellom trykksterke og -svake stavelser og de relativt lange verslinjene gir et rolig og jevnt forløp med plass til episke skildringer. Her inngir femfotsjamben en verdighet, en tyngde og et alvor som står i kontrast til Peers småsnakkende refleksjoner i knittelvers etter å ha bivånet det hele:
Vi er Værker;
du skulde øvet os!
Tvivl, som kværker,
har krøblet og kløvet os.
Paa yderste Dagen
vi kommer i Flok
og melder Sagen, –
saa faar du nok!
(HIS 5, )
presten
De mange versemålsskiftene i Peer Gynt tjener flere funksjoner, hvorav en av de viktigste er å skape kontraster, ikke minst mellom personene i stykket, som vist i eksemplet ovenfor. De personlige egenskapene som fremtrer her, er ikke bundet til de enkelte versemålene. De sentrale personene snakker i flere forskjellige versemål, og ett og samme versemål kan ha ulike uttrykk avhengig av ordvalg, syntaks, rimbruk osv. Men forskjellene forsterkes gjerne av et versemålsskifte, siden dette også skaper et brudd i selve fremstillingsformen.[…]
Vi vil ej granske Hjerter eller Nyrer; –
det er ej Hverv for Støv, men for dets Styrer; –
dog fri og fast det Haab jeg taler ud:
den Mand staar knappt som Krøbling for sin Gud!
[…]
peer gynt
Se det, det kalder jeg Kristendom!
Slett intet, som greb ens Sind uhyggeligt. –
Ja, Emnet, at være sig selv uryggeligt, –
hvad Prestens Præken drejed sig om, –
er ogsaa i og for sig oppbyggeligt.
(HIS 5, )